tales and tails

Det få ting som for meg kan frembringe en så intens følelse av velbehag som virkelig varme dager. jeg har selvfølgelig valgt å leve livet mitt med en isbjørn, hvilket vil si at vår kvalitetstid om sommeren som regel kun foregår tidlig om morgenen eller sent om kvelden. Jeg har flyttet ut på verandaen og han har flyttet inn på den kalde siden av huset, strategisk nok biblioteket, og kattene vandrer mellom oss som utspekulerte skillsmissebarn og tigger kos og snop av oss begge.

Som de relativt moderne menneskene vi er har vi hver vår laptop (en mac og en pc), hver vår ipod og hver våre bøker i både hardback og paperback. Det er bøker på de fleste formater hjemme hos oss, og etter at tv’en ble kastet for tre år siden oppdaget vi at det er bøker på radioen vår også.

Jeg hadde en virkelig nyoppdagelse hva gjelder litterære sjangre for et par ukers tid siden, da jeg kom over Jon Michelets Brev fra de troende og Under the Blood Tree. Dette er to bøker om tro og tvil, mest tvil, skrevet og publisert for internett. Jeg syns Jon Michelet klarer dette bra, den muntlige stilen kler han og han har en god tone som gir meg et svakt behov for en bedre rødvin mens jeg leser. Temaet interesserer meg selvfølgelig, men det er noe ved å oppdage en ny sjanger som for meg har vært den mest spennende opplevelsen.

Jeg mailet Jon, uten de største håpene, men endte til min store glede opp med en kort men svært informativ telefonsamtale. Hverken han eller jeg har klart å finne andre osm har gitt ut denne typen bøker, skrevet for internett og dermed syns jeg også det er på sin plass å gratulerer Jon Michelet med en aldri så liten nyoppfinnelse. Det er ikke dårlig spør du meg, i en såpas voksen alder

Jeg gleder meg selvfølgelig også mye til Jons neste bok, som han ikke ville snakke om, men som han kunne røpe at tangerte temaet i Brev fra de troende og Under the Blood Tree.

Jeg har begynt på skolen igjen, og ballen har begynt å rulle. Jeg har 11 uker på å lese tre fulle pensum og få toppkarakterer på eksamen. Jeg når ikke målene mine hvis jeg ikke er streng med meg selv, og med tiden min, og bare litt unnasluntring kan bety at jeg må utsette utdannelsen min med minst et år.

Så her sitter jeg, på privatskole, og leser. Det er rart, når man har vært hard forkjemper av den offentlige enhetskolen i alle år; å tilslutt lene seg på det private og betale skolepenger. For betale for morra; det gjør vi. Det er betales per fag og per semester, og per eksamen. Ingen tvang eller mas, her er det kjøpsloven som rår. Så lenge du har kjeøpt maten kan ingen tvinge deg til å spise den.

Men det de kan gjøre er å hjelpe. Hjelpe, tilrettelegge og veilede. Og når sant skal sies så har jeg aldri fått så god hjelp og veilegging som på min private skole her i stavanger. De har virkelig gjort sitt beste, noe osm har resultert i at jeg har fått toppkarakter på toppkarakter. De har vist en forståelse for det å være yrkesaktiv og gå på skole samtidig, med forelesnigner til alle døgnets tider. De har rett og slett vært fantastiske.

Men.

Jeg unner ingen å starte her. Ikke før de har prøvd seg igjennom en vanlig vgs først, og så jobbet noen år. For å ha eksamen i alle fag er ikke bare et stykke kake. Det presset og stresset, og den vissheten om at de som følger vanlig vgs-undervisning ikke skal kunne halvparten av det vi må kunne, kan knekke mange i startgropa.

Men her er jeg altså, på vei mot målet om studiekompetanse, fordypning og høyere utdannelse.