Det er mye vil i den vestlige verden tar for gitt, og en av tingene er varme. Det sier seg selv at det skal være varmt i huset ditt, varmt på skolen din og varmt i bilen din.
De siste 2 1/2 årene har varme vært en selvfølge med modifikasjoner..
Vi bor nemlig i et gammelt Vålandshus, bygget i 1889 for å være nøyaktig. Og vi var heldige og fikk kjøpe det for en billig penge. Hverken selger eller megler var nevneverdig snille mennesker, men faktum var at ingen andre var dumme gale nok til å ville kjøpe det. Det hadde vært brukt som utleiebolig de siste 25 årene, med tre hybler og stue, kjøkken og bad. Beboerne hadde tydeligvis måttet stå for vedlikeholdet selv, og hadde bestått i å male stuen med utendørs plastmaling av type bonderosa en gang på slutten av 80-tallet. Men, et sted å bo måtte vi kjøpe oss, og med vår gode venn i banken gikk ting relativt greit. Vi fikk nøklene til rønna for litt under takst og selgern var glad til.
For å gjøre en lang og smertefull historie kort så har vi brukt de siste årene på å forsøke å pusse opp. De første seks månedene gikk med til det aller nødvendigste, som et bad det gikk an å bruke, flerne doen i gang, knytte etasjene sammen og forsøke å finne ut hvor den forferdelige lukten på kjøkkenet kom fra; og hvordan man kunne fjerne den. Den første vinteren var lang og kald og den andre var enda verre. Ingen hadde tenkt på å isolere med annet enn de femten lagene med tapet og et lag med sponplater før oss, noe som resulterte i at vi de to første vintrene hadde mange såkalte “samiske løsninger”. Det betø tykke tepper av ull og skinn i alle åpninger der det trakk mest; som gangen foran badet, klesskapet på soverommet og mer eller mindre hele tredje etasje. Og når sant skal sies så frøys vi ræva av oss. Huset var så lekk at våre “samiske løsninger” sto og blafret kraftig når det blåste ute.
Men når jeg skriver dette; står Hedgard og Aleks og slår siste spikern i platene i boden. Det stedet der det har trukket mest av alle. Det stedet i huset der vi hadde frostrøyk om morgenen. Og nå står den der, inngipset og fin. Med glava og vindsperre og alt som hører med. Temperaturøkningen i vårt skakke hus på Våland har nå nådd seks grader. Seks fulle graders økning er så luksus at jeg kalrer ikke beskrive det en gang. Å kunne stå opp om morgenen og ta på seg en morgenkåpe og tasse barbeint ned på badet, uten frostskader og rim i skjegget er faktisk mulig nå!
Så jeg skal nå lene meg tilbake og sette kryss i kalenderen; og se frem til første strømregning fra Lyse 
De blir nok lei seg, ettersom vi ikke lenger kan finansiere sommerhus i Spania til alle ansatte i bedriften, men det får heller stå til.
Varme er en luksus jeg kjenner jeg kommer til å sette stooor pris på fremover.
