Det er et undelig forhold man får til verden når man ikke har stemme. Jeg har fått en betendelse på stemmebåndet og i halsen; noe som gjør meg helt uten en lyd, og dermed har man et undelig handikap.
Å ikke kunne svare med annet det man kan kommunisere gjennom svak hvisking, når noen spør deg om noe gir folk en slags oppfatning om at du enten er dum; eller enda verre, bare slem. Det er noe eget når selv den polske bussjåføren som i grunnen ikke kan noe annet av det norske språket enn “23kr” og “takk”, ser på deg som om du er fullstendig tilbakestående fordi du gjør et tappert forsøk på å hviske “sentrum” mens bussen går og dørene er åpne og det står en unge bak deg og griner.
Bra liv altså.
