tales and tails

Det er et undelig forhold man får til verden når man ikke har stemme. Jeg har fått en betendelse på stemmebåndet og i halsen; noe som gjør meg helt uten en lyd, og dermed har man et undelig handikap.

Å ikke kunne svare med annet det man kan kommunisere gjennom svak hvisking, når noen spør deg om noe gir folk en slags oppfatning om at du enten er dum; eller enda verre, bare slem. Det er noe eget når selv den polske bussjåføren som i grunnen ikke kan noe annet av det norske språket enn “23kr” og “takk”, ser på deg som om du er fullstendig tilbakestående fordi du gjør et tappert forsøk på å hviske “sentrum” mens bussen går og dørene er åpne og det står en unge bak deg og griner.

Bra liv altså.

Stavanger 2008 kulturbyåret har nå blitt startet, og jeg har vært skeptisk lenge. Jo har forsøkt å oppmuntre meg ved å si at det kan bli både spennende og lærerikt, men i dag har jeg fått bevist det motsatte.

Jeg fikk nemlig glede av å overvære et av de kunstneriske innslagene i dag, og det har merket meg; sansynligvis for livet.

Kuns ala stavanger 2008 besto nemlig i:

en dame

som synger opera

bundet fast

på toppen av et lavt tårn

i en båt

omgitt av menn

som sykler

på flytende sykler

i Breiavatnet..

Jeg kjenner at jeg får angst bare av å tenke på det.

Og tenk hva det har kostet?!?!

Hurra for kulturhovedstaden stavanger i 2008, på elitismen lenge leve!