tales and tails

Det få ting som for meg kan frembringe en så intens følelse av velbehag som virkelig varme dager. jeg har selvfølgelig valgt å leve livet mitt med en isbjørn, hvilket vil si at vår kvalitetstid om sommeren som regel kun foregår tidlig om morgenen eller sent om kvelden. Jeg har flyttet ut på verandaen og han har flyttet inn på den kalde siden av huset, strategisk nok biblioteket, og kattene vandrer mellom oss som utspekulerte skillsmissebarn og tigger kos og snop av oss begge.

Som de relativt moderne menneskene vi er har vi hver vår laptop (en mac og en pc), hver vår ipod og hver våre bøker i både hardback og paperback. Det er bøker på de fleste formater hjemme hos oss, og etter at tv’en ble kastet for tre år siden oppdaget vi at det er bøker på radioen vår også.

Jeg hadde en virkelig nyoppdagelse hva gjelder litterære sjangre for et par ukers tid siden, da jeg kom over Jon Michelets Brev fra de troende og Under the Blood Tree. Dette er to bøker om tro og tvil, mest tvil, skrevet og publisert for internett. Jeg syns Jon Michelet klarer dette bra, den muntlige stilen kler han og han har en god tone som gir meg et svakt behov for en bedre rødvin mens jeg leser. Temaet interesserer meg selvfølgelig, men det er noe ved å oppdage en ny sjanger som for meg har vært den mest spennende opplevelsen.

Jeg mailet Jon, uten de største håpene, men endte til min store glede opp med en kort men svært informativ telefonsamtale. Hverken han eller jeg har klart å finne andre osm har gitt ut denne typen bøker, skrevet for internett og dermed syns jeg også det er på sin plass å gratulerer Jon Michelet med en aldri så liten nyoppfinnelse. Det er ikke dårlig spør du meg, i en såpas voksen alder

Jeg gleder meg selvfølgelig også mye til Jons neste bok, som han ikke ville snakke om, men som han kunne røpe at tangerte temaet i Brev fra de troende og Under the Blood Tree.

HEF har vært en organisasjon som har ligget mitt hjerte nær i mange år nå, og jeg har vært aktiv som tillitsvalgt siden jeg meldte meg inn. Navnet Human-etisk Forbund har jo voldt hodebry for mange, sære av den eldre kirkegående garde. Min mor bukte å kalle det HumanEEtiKKerforeningen (se for et festlig trykkvalg) og en av damene jeg jobbet sammen med ved stavanger bibliotek pleide å se Humaaanesk forbund.

Navnet Human-etisk forbund ble vedtatt av stiftelsesmøtet i 1956 (+/- et år eller tre) av vår founding father Kristian Horn, dog allerede da ble navnet Humanistisk Forbund nevnt. Den godeste Kristian sa på den tiden at det slettes ikke var utenkelig at forbundet etterhvert kunne endre navn til nettopp Humanistisk Forbund på et senere tidspunkt.

På et senere tidspunkt; ser ut til å nærme seg. Det har vært store diskusjoner internt i forbundet i flere år nå; både med og uten alkohol innvolvert, og man skal ikke se bort i fra at voteringens time ikke er så mange år inn i fremtiden.

Det som selvfølgelig er litt sørgelig er jo at Kristians sønn Kjell Horn dessverre ikke lenger står så klippefast ved de demokratiske spillereglene som følger en organisasjon med 72000 medlemmer. Både Kristian og Kjell var og er av den oppfatning at HEFs sermonitilbud skulle være et livssynsnøytralt tilbud fortrinnsvis drevet av staten, noe det var de i den spede begynnelse da 150 norske unge voksne stod borgelig konfirmasjon. Men slik skulle det ikke fortsette. Fordi for mange av oss, inkludert en av HEFs fremste menn Levi Fragell, er ikke humanisme eller humanetikk livssynsnøytralt, det er et livssyn og vi er en livssynsorganisasjon. (dette hadde selvfølgelig mye å gjøre med at staten sleit med å kunne tilby et fullgodt livsynsnøytralt alternativ ettersom staten har en egen kirke som driver konkurrerende virksomhet;))

Som man sikkert forstår så står blant annet jeg og Levi Fragell på den ene siden, mens Kjell Horn (og sikkert noen med han) på den andre. Dette kommer til å blir en lang og kanskje personlig debatt frem mot det landsmøtet der det hele skal opp til votering.
Kjells bidrag til debatten er en bok han diplomatisk nok har kalt “SVIK fra humanetikk til humanisme” og her sables det villt og hemningsløst, dog etter Kjells mening; på en forholdsvis saklig måte.

I anledning boken fikk en del av oss en mail der han fremla sitt syn. Bilder blir malt av et sentralledd som sniker i korridorer på Humanismens Hus og sender interndokumenter seg i mellom om skumle navnekupp-planer og det som verre er. Jeg, en kranglefant som ejg er; klarte ikke å dy meg, og sendte vår alles Kjell et svar. Jeg formulerte meg forholdsvis høflig, dog jeg tror han forstod hva jeg syntes om saken.

Jeg har selvfølgelig lagt meg laglig til for hogg nå, ettersom jeg bare kun er tillitsvalgt og alt det der, men det får heller være. Jeg liker ikke menn som i kraft av sitt slektskap/kameratskap/ekteskap ike forstår å passe seg for misbruk av autoritet og påvirkning. Jeg syns det lukter litt snuskete lang vei.

Så her er altså jeg, og strides med gamle pamper; igjen.

Du dæven som jeg gleder meg itl å flytte tilbake til oslo for en periode, dette kan bli noen spennende år!

Da var vi i gang igjen.

Det har vært stille her en stund, uten at jeg skal forsøke å unnskylde det; men nå er det altså liv i leiren igjen.

Jeg har den gleden å introdusere et nytt medlem av familien dere, en liten valp ved navn Mr.Bones; som så dagens lys for første gang 17.mai. Vi er selvfølgelig svært stolte foreldre og kommer som seg hør og bør vil det bli lagt ut bilder fortløpende Han flytter hjem til oss 6.juli og alle hjerter gleder seg.

Hva annet angår så har vi jo feire vår grunnlovsdag, og jeg vil i den anledning dele ut noen få gratulasjoner.

Jeg vil gjerne gratulere stavangers ordfører Leif Johan Sevland en årets første (og kanskje eneste?) fornuftige avgjørelse; å tillate alle flagg i 17.mai-toget. Gratulerer så mye Leffi, måtte du fortsette å holde deg til denne smale sti.

For det andre vil jeg gjerne gratulere den faren som holdt en russegutt etter øret i parken ved det gamle sykehuset her i stavanger; etter at hans sønn på 7år hadde fått et rått egg i ansiktet. Jeg var særlig imponert over hans utholdenhet både hva gjalt å hindre bakken og russeguttens føtter å stifte bekjentskap og den utrettlige ropinging inn i russeguttens øre. Det er også artig å se at hettegensere med avklippede armer og oppklippet utringning ikke har gått av moten blant store menn med en interesse for tatoveringer og motorsykler.

Det er et undelig forhold man får til verden når man ikke har stemme. Jeg har fått en betendelse på stemmebåndet og i halsen; noe som gjør meg helt uten en lyd, og dermed har man et undelig handikap.

Å ikke kunne svare med annet det man kan kommunisere gjennom svak hvisking, når noen spør deg om noe gir folk en slags oppfatning om at du enten er dum; eller enda verre, bare slem. Det er noe eget når selv den polske bussjåføren som i grunnen ikke kan noe annet av det norske språket enn “23kr” og “takk”, ser på deg som om du er fullstendig tilbakestående fordi du gjør et tappert forsøk på å hviske “sentrum” mens bussen går og dørene er åpne og det står en unge bak deg og griner.

Bra liv altså.

Det er mye vil i den vestlige verden tar for gitt, og en av tingene er varme. Det sier seg selv at det skal være varmt i huset ditt, varmt på skolen din og varmt i bilen din.

De siste 2 1/2 årene har varme vært en selvfølge med modifikasjoner..

Vi bor nemlig i et gammelt Vålandshus, bygget i 1889 for å være nøyaktig. Og vi var heldige og fikk kjøpe det for en billig penge. Hverken selger eller megler var nevneverdig snille mennesker, men faktum var at ingen andre var dumme gale nok til å ville kjøpe det. Det hadde vært brukt som utleiebolig de siste 25 årene, med tre hybler og stue, kjøkken og bad. Beboerne hadde tydeligvis måttet stå for vedlikeholdet selv, og hadde bestått i å male stuen med utendørs plastmaling av type bonderosa en gang på slutten av 80-tallet. Men, et sted å bo måtte vi kjøpe oss, og med vår gode venn i banken gikk ting relativt greit. Vi fikk nøklene til rønna for litt under takst og selgern var glad til.

For å gjøre en lang og smertefull historie kort så har vi brukt de siste årene på å forsøke å pusse opp. De første seks månedene gikk med til det aller nødvendigste, som et bad det gikk an å bruke, flerne doen i gang, knytte etasjene sammen og forsøke å finne ut hvor den forferdelige lukten på kjøkkenet kom fra; og hvordan man kunne fjerne den. Den første vinteren var lang og kald og den andre var enda verre. Ingen hadde tenkt på å isolere med annet enn de femten lagene med tapet og et lag med sponplater før oss, noe som resulterte i at vi de to første vintrene hadde mange såkalte “samiske løsninger”. Det betø tykke tepper av ull og skinn i alle åpninger der det trakk mest; som gangen foran badet, klesskapet på soverommet og mer eller mindre hele tredje etasje. Og når sant skal sies så frøys vi ræva av oss. Huset var så lekk at våre “samiske løsninger” sto og blafret kraftig når det blåste ute.

Men når jeg skriver dette; står Hedgard og Aleks og slår siste spikern i platene i boden. Det stedet der det har trukket mest av alle. Det stedet i huset der vi hadde frostrøyk om morgenen. Og nå står den der, inngipset og fin. Med glava og vindsperre og alt som hører med. Temperaturøkningen i vårt skakke hus på Våland har nå nådd seks grader. Seks fulle graders økning er så luksus at jeg kalrer ikke beskrive det en gang. Å kunne stå opp om morgenen og ta på seg en morgenkåpe og tasse barbeint ned på badet, uten frostskader og rim i skjegget er faktisk mulig nå!

Så jeg skal nå lene meg tilbake og sette kryss i kalenderen; og se frem til første strømregning fra Lyse De blir nok lei seg, ettersom vi ikke lenger kan finansiere sommerhus i Spania til alle ansatte i bedriften, men det får heller stå til.

Varme er en luksus jeg kjenner jeg kommer til å sette stooor pris på fremover.

Stavanger 2008 kulturbyåret har nå blitt startet, og jeg har vært skeptisk lenge. Jo har forsøkt å oppmuntre meg ved å si at det kan bli både spennende og lærerikt, men i dag har jeg fått bevist det motsatte.

Jeg fikk nemlig glede av å overvære et av de kunstneriske innslagene i dag, og det har merket meg; sansynligvis for livet.

Kuns ala stavanger 2008 besto nemlig i:

en dame

som synger opera

bundet fast

på toppen av et lavt tårn

i en båt

omgitt av menn

som sykler

på flytende sykler

i Breiavatnet..

Jeg kjenner at jeg får angst bare av å tenke på det.

Og tenk hva det har kostet?!?!

Hurra for kulturhovedstaden stavanger i 2008, på elitismen lenge leve!

Jeg har begynt på skolen igjen, og ballen har begynt å rulle. Jeg har 11 uker på å lese tre fulle pensum og få toppkarakterer på eksamen. Jeg når ikke målene mine hvis jeg ikke er streng med meg selv, og med tiden min, og bare litt unnasluntring kan bety at jeg må utsette utdannelsen min med minst et år.

Så her sitter jeg, på privatskole, og leser. Det er rart, når man har vært hard forkjemper av den offentlige enhetskolen i alle år; å tilslutt lene seg på det private og betale skolepenger. For betale for morra; det gjør vi. Det er betales per fag og per semester, og per eksamen. Ingen tvang eller mas, her er det kjøpsloven som rår. Så lenge du har kjeøpt maten kan ingen tvinge deg til å spise den.

Men det de kan gjøre er å hjelpe. Hjelpe, tilrettelegge og veilede. Og når sant skal sies så har jeg aldri fått så god hjelp og veilegging som på min private skole her i stavanger. De har virkelig gjort sitt beste, noe osm har resultert i at jeg har fått toppkarakter på toppkarakter. De har vist en forståelse for det å være yrkesaktiv og gå på skole samtidig, med forelesnigner til alle døgnets tider. De har rett og slett vært fantastiske.

Men.

Jeg unner ingen å starte her. Ikke før de har prøvd seg igjennom en vanlig vgs først, og så jobbet noen år. For å ha eksamen i alle fag er ikke bare et stykke kake. Det presset og stresset, og den vissheten om at de som følger vanlig vgs-undervisning ikke skal kunne halvparten av det vi må kunne, kan knekke mange i startgropa.

Men her er jeg altså, på vei mot målet om studiekompetanse, fordypning og høyere utdannelse.

Så nå var det over, vårt alles 2007 har takket for seg og gitt plass til 2008.

Eller er det nå egentlig sånn? Jeg har fortsatt regninger fra 2007, mat fra 2007 og avtaler fra 2007. Det er så mye som henger igjen, så mye som faktisk tyder på at skiftet fra et år til et annet i bunn og grunn ikke skiller seg nevneverig fra en dag til neste. Fysisk sett skjer det ingen naturlige endringer på denne første dagen i det nye året. Solen snudde den 22.desember, jesus ble født en gang mellom slutten av januar og midten av mars og en stor del av verdens befolkning feirer det samme som oss; men på helt andre datoer. Det burde jo fortelle oss noe..

Men vi er sulteforede på litt ren lykke, alle som en. Sommern her var en lang høst, og det samme kan man nå si om vinteren vi har hatt. Vi bruker hurtig mat og billig vin, micromiddager og raske karbohydrater fra 7-11. Vi har sms-samtaler og chatrooms, en vennekrets av bekjente og en koffert full av masker til enhver anledning. Vi bruker all tiden vår og pengene våre på ting, på TVer og biler og klær og dataspill. Alle disse kalde matrielle tingene har vi kvalitetssikret og vurdert, vi er sikre på at vi får det beste, for et er viktig..

Tenk om vi hadde hatt dette øyet for kvalitet, dette øye for at ting skal vare når det kom til andre ting også. Tenk om vi i stede kjøpte de aller beste råvarene man har råd til, den aller beste maten man har råd til. Og pleiet de aller beste menneskene vi kjente, tok vare på de som var aller aller viktigst. Hva om vi i stede brukte 1000kr hver måned på å lage mat eller kjøpe virkelig god vin, og dele de med vennene våre rundt oss?

Er det en så radikal tanke at vi kjøper den beste og sunneste olivenoljen, fordi det å bruke den i et måltid som vi deler med andre; faktisk betyr noe? Det å gå ut; to tre stykker, og bruke en time i butikken på å kjenne, lukte på og smake seg frem til råvarer som ikke bare er grunsteinene i et måltid som blir et minne man kan dele for alltid, men også fordi vi skal være obs på hva vi putter i oss. Å ha noen kilo ekstra rundt magen syns jeg er en fantastisk ting når det kommer av de middagene man hadde med herlige mennesker, der det var deilig pastasaus laget av skikkelig basilikum, pinjekjærner, plommetomater og olivenolje. Og et par flasker utsøkt vin til å skåle med, og ferskt hjemmebakt brød med godt smør til. Men når alle våre ekstra kilo kommer av ferdigmat spist foran pcen eller tven, og det at vi sover for lite og går for lite. Da er det ikke gode kilo lenger. Ensomme kjedsomhetskilo, som tynger deg ned, uten gode minner fra sene kvelder med venner, vin og veldig god mat.

Jeg la sikkert på meg både tre og fire ekstra kilo i julen og nyttårsfeiringen, men jeg la på meg enda mer i gode minner. Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet feire livet og verden og oss selv med mennesker som betyr noe. Og vi har spist det beste vi hadde råd til, og drukket det beste vi kunne drikke, og når man velger kvalitet i slike ting; så blir ofte også kvelden den beste vi kunne hatt.

Jeg ønsker alle til lykke med det nye året.

Gjør det beste dere kan med det!

Ja, da er jeg ute på den offentlige arenaen.

Min tid som anonym blogger i lukkede samfunn går mot slutten og steget ut i det offentlige rom er tatt.  Men jeg har fortsatt mine reservasjoner, og jeg tar mine forbehold; både på innhold og kommentarer. Du som leser må huske, respektere og være trygg på at det som står i denne bloggen er mine tanker, mine meninger og til syvende og sist mitt problem. Hvis du ikke liker det, trenger du ikke lese det.

Jeg kommer heller ikke til å utlevere hverken mine venner eller fiender her, så om man ønsker seg drama så vil jeg anbefale et par timer foran TVen fremfor å bruke tid på min blogg. Dette er min private blogg, så det er meg og mitt du kommer til å lese om, uavhengi av nyhetsverdien for andre enn meg

Men om noe jeg skriver støter deg personlig, gi meg gjerne beskjed. Det kan være at jeg ikke bare ler av deg..

Så verden, her er jeg. Og dessverre er jeg ikke å anbefale for barn under tre år..