Det er et undelig forhold man får til verden når man ikke har stemme. Jeg har fått en betendelse på stemmebåndet og i halsen; noe som gjør meg helt uten en lyd, og dermed har man et undelig handikap.
Å ikke kunne svare med annet det man kan kommunisere gjennom svak hvisking, når noen spør deg om noe gir folk en slags oppfatning om at du enten er dum; eller enda verre, bare slem. Det er noe eget når selv den polske bussjåføren som i grunnen ikke kan noe annet av det norske språket enn “23kr” og “takk”, ser på deg som om du er fullstendig tilbakestående fordi du gjør et tappert forsøk på å hviske “sentrum” mens bussen går og dørene er åpne og det står en unge bak deg og griner.
Bra liv altså.
2 svar so far ↓
Eirik Faret Sakariassen // mars 1, 2008 kl. 2:47 pm
Haha! Morsomt. Kjenner til det, det er ganske forferdelig. Du har min sympati, om det er til hjelp. God bedring
boblerommet // mars 9, 2008 kl. 6:59 pm
Bra gjort lille Sol. Jeg har også hatt hes hviskestemme en gang, men det varte en halv dag fordi jeg skreik så mye på en fest at jeg ikke hadde stemme da jeg kom hjem!
Skal sies at denne festen inneholdt mer skriking enn alkohol, men dog beruset fordét.
Skriv en kommentar